Fardin forteller hvorfor han liker Tigergjengen

Fardin bor i sin egen leilighet og jobber på Dale dagsenter. Der ruller han tennbriketter. Han liker å går på fritidsklubben Fritids. Der har de karaoke og bingo. Om lørdagene er han Fellesen med de andre i bofellesskapet. Da er det pizza.

“Men hva er det du liker så godt med Tigergjengen?” spør jeg.

“Jeg liker bøkene fordi det er i et bofellesskap.” svarer Fardin. “Jeg bor også i et bofellesskap. Derfor kjenner jeg meg igjen i historiene. Jeg forstår hva som foregår. Jeg liker også at det blir misforståelser i historiene. Da må de ordne opp og finne ut av det.” forklarer han.

Jeg liker også at det blir misforståelser i historiene. Da må de ordne opp og finne ut av det.” forklarer han.

Jeg spør Fardin om det er noen personer i Tigergjengen han liker spesielt godt.

“Olle!!” svarer han, uten å nøle. Så ler han. «Det er nok fordi jeg kjenner meg mest igjen når jeg leser om Olle. Han ligner litt på meg.»

Etter hvert forstår jeg at Fardin også liker bøker om kjærester.

“Jeg hadde kjæreste en gang.” sier han. “Men så ble det slutt. Hun var veldig bestemt. Jeg fikk ikke bestemme mye. Så der kjenner jeg meg også igjen i bøkene.” Sjalusi også, kommer han på. “Det er tungt å være sjalu. Så det er bra at du skriver om sånt, om følelser.”

Jeg lurer på om Fardin vil ha ny kjæreste.

“Nei!” svarer han. “Jeg bryr meg ikke så mye. Jeg har venner. Det er viktigere. Venner har man for alltid. Og jeg har det bra nå.”

Fardin liker å spille Yatzy med vennene. Jeg spør om han vinner i Yatzy. “Ja!” sier han og ler.

Jeg lurer på om Fardin har noen favoritt-bøker i Tigergjengen-serien. Og det har han.

“Jeg likte veldig godt bøkene om flyktninger. For min mor og far var flyktninger. Jeg kom til Norge med dem som liten gutt. Vi kom fra Irak. Jeg har en ekte bror og noen halvbrødre, for min far har giftet seg igjen.”Fardin sier at han trives veldig godt i Norge. “Her har jeg det bra. Jeg har fin leilighet. Vil du se den?” spør han. Jeg sier at jeg gjerne vil ha bilde av ham i leiligheten.

Jeg takker Fardin for intervjuet, men en time senere ringer han igjen. Han har vært på møte i bofellesskapet. Der fikk han vite at en ansatt, som han er glad i og som han har kjent i 10 år, skal slutte.

“Kan du skrive om det?” spør han.

“Det er også noe jeg har lest om i Tigergjengen, at noen slutter. Det er så trist. Og nå er jeg stressa og lei meg. Skriv det.”

Jeg skjønner godt at Fardin er lei seg. Heldigvis har han gode venner.